Det som inspirerer meg, er mennesker som brenner for noe.

Som tør å dele, selv om det gjør vondt.

Jeg har møtt mange slike mennesker. I mer enn 20 år så har jeg jobbet med de mest marginaliserte menneskene i Norge.

De som kalles "barnevernsbarn", "schizophrene", "autistiske", "misbrukere" og "gale".

Men dette er ikke historien om dem. Det er historien til Reidun Ueland.

Min mor.

Psykolog Reidun Ueland ble født 25. September 1941, og døde 3. September 2017.

Hun vokste opp i Stavanger, på den fine siden av byen. Eiganesveien 195.

Faren hennes var advokat, og en som kjempet for de svake. Under landssvikoppgjøret var han advokat for kvinnene som vasket på kontoret til NS, samtidig som han offentlig anklaget brakkebaronene som tjente seg rike på å samarbeide med invasjonsstyrken.

Da hun var ung, døde søsteren hennes Bjørg i en drukningsulykke. Noe som satt som et sår som aldri ble leget i henne.

Før invasjonen i Norge så fikk hun en ny bror. Harry. Tsjekkisk jøde, som mistet familien sin i ovnene i Auschwitz.

Harry døde i togbrannen på nattoget til Stavanger. Han var krigsfotograf som jobbet i Midtøsten, og det paradoksale i at han skulle dø fordi en mann bestemte seg for å tenne på et tog…

Reidun møtte min far, Håvard Rian, på et psykiatrisk sykehus. Hun var psykologistudent, han var innlagt. De forelsket seg, og rømte sammen. Moren hans leide en togkupé til dem.

I 1966 kom jeg, og 17. Mai 1970 så døde Håvard av kreft. Muligens pga. de ekstreme dosene med medisin han fikk av psykiaterne.

Vi var ikke velkomne i begravelsen hans.

Etter å ha jobbet noen år som skolepsykolog så møtte Reidun en ny mann. Gisle.

Og i 1977 kom det eneste gode ut av det forholdet, søsteren min Karen.

Reidun klarte til slutt å komme seg ut av forholdet. Jeg var da 16.

Vi flyttet til Fetsund, hvor hun var leder for en institusjon for menn innen autismespekteret.

Jeg begynte å jobbe der da jeg var 17, og fortsatte å jobbe med moren min som sjef i 10 år.

Gutten vi jobbet med, T, var regnet som en av landets mest krevende klienter.

Etterhvert så gikk Reidun over i privatpraksis. Hennes mest kjente klient var Arnhild Lauveng. De hadde to timer i uken i ni år, og du kan lese historien til Arnhild i bøkene hennes, den første heter "I morgen var jeg alltid en løve".

Reidun døde med Alzheimers. Planene hennes om å skrive bok om sitt liv og terapi ble det aldri noe av.

Jeg skrev et dikt til henne, som jeg leste opp i minnestunden etter begravelsen.

Skape Helvete i Himmelen

Du danset uten å kunne danse, sang høyt men kunne ikke synge,

Du var alltid der det skjedde, alltid midtpunktet i en klynge,

Du drakk uten å kunne drikke, brukte Mac men forstod ikke den

Alltid i en diskusjon om livet, døden og politikk

Du er ikke her nå, ditt sinn smeltet sakte bort,

Kampen i deg forsteinet alt for fort,

Du døde før du døde, og du sørget hver en dag,

Et ekko av din stemme lyder i mine hjerteslag.

Hvis det finnes en himmel, et sted hvor opprørere samles, så er jeg sikker på at du er der.

Drikker rom med Che Guevara, røyker sigarer med Fidel,

Og noe som er sikkert er at du skaper helvete i himmelen.

Når andre listet stille rundt et menneske livet hadde knust, var du der ved deres side, og snakket med rolig pust,

Når følelser overtok for fornuften så strøk du våte kinn med enkle, gode ord og en varm klem.

Når makta tråkket på de svake, og hoverte fra sin topp,

Stod du opp med ditt sinne, ropte høyt fra liten kropp,

Du lot deg ikke kue, du slåss med kloke ord,

En advokat for sannhet, for rettferdighet på vår jord.

Hvis det finnes en himmel, et sted hvor opprørere samles, så er jeg sikker på at du er der.

Synger Imagine med John Lennon, spiser ris med M. Gandhi,

Og noe som er sikkert er at du skaper helvete i himmelen.